jenter og etterretning

Jeg hadde en venn mens jeg gikk på skolen. jenta, med et vulgært uttrykk, var et gysende geni fra enhver gest-mime. dessverre møttes vi bare det siste året hans på skolen; men jeg husker at jeg ble virkelig imponert de få månedene vi møttes. nå for tiden, i det minste i virksomheten, så vidt jeg kan høre, er fremgangen i bevegelse som han ønsker.

problemet, tror jeg, handler også om den berørte personen: for å fange intelligens, må man virkelig se på det, og samtidig virkelig trenger å se det. og spesielt sistnevnte, litt om flaks. Hvis jeg ikke hadde møtt denne personen i en tilstand der jeg kunne se hans intelligens, ville han gått som mitt liv. Jeg fortalte ham også at han var en av de smarteste menneskene jeg noensinne har sett; Jeg husker at jeg var skamfull og glad på den ene siden.